Hovedfagsoppgave i Meteorologi
Trykkdata for hver sjette time i perioden 1955 til 1994 fra analyserte værkart (hindcastdatabasen) har blitt brukt til å kartlegge trykklimaet i området fra Island i vest til Skandinavia i øst, og fra England i sør til Svalbard i nord. Fra disse trykkdataene er også den styrke og retning på den geostrofiske vinden i området regnet ut. Middel- og ekstremverdier for hver måned har blitt regnet ut, både for trykk og geostrofisk vind. Svingningene i dataene (størrelse og periodisitet) har også blitt studert. I arbeidet er det lagt mest vekt på årlige variasjoner og endringer gjennom 40-årsperioden. De viktigste metodene som er brukt er lineær trend, basert på minste kvadraters metode, og frekvensanalyse, basert på Fourier-transformasjon og minste kvadraters metode.
De viktigste årlige variasjonene i bakketrykk og geostrofisk vind som er funnet i det nordøstlige Atlanteren er vi har den største lavtrykksaktiviteten, og det laveste middeltrykket i desember og januar. Forskjellen i verdier innenfor området er også størst på denne årstiden. Generelt for hele året finner vi også det laveste middeltrykket og de kraftigste lavtrykkene over hav, og de kraftigste høytrykkene over land. Den viktigste lavtrykksbanen går fra Island og nordøstover mot Barentshavet, spesielt i vinterhalvåret. Det høyeste maksimumstrykket i året finner vi over land i februar. I mai måned har vi det høyeste middeltrykket, høye maksimumstrykk og ubetydelige forskjeller innefor området. Den høyeste midlere geostrofiske vinden følger lavtrykksbanene, og er dessuten sterkest i desember – januar, og svakest i juli.
Hovedtrekkene til den geostrofiske vinden langs norskekysten er at det oftest blåser langs kysten med kysten til høyre fra september til mars fra Lindesnes til Øst-Finnmark. På Sørlandet er vindretningen mer variabel. Om sommeren har vi hyppigst vind fra motsatt retning på strekningen fra Lindesnes til Øst-Finnmark. På denne årstiden er det oftest fralandsvind på Sørlandet. For hele året sett under ett finner vi den sterkeste geostrofiske vinden på strekningen Stad – Lofoten.
De viktigste endringene fra 1995-94 i den nordøstlige Atlanteren er at vi har økt lavtrykksaktivitet og lavere middeltrykk i vinterhalvåret, spesielt i januar og mars og over havområdene, sammen med betydelig svekkelse av Sibirhøytrykket vinterstid. Om sommeren er årlige maksimum i middeltrykk og årlig minimum i lavtrykksaktivitet flyttet fra juni – juli til mai. Overgangen fra vinterklima til sommerklima om våren skjer dermed mye raskere nå enn før. I tillegg har forskjellene i middeltrykk innenfor området økt, med unntak av mai og juni. Årstidsvariasjonene har også blitt større. Som et middel for hele året har den midlere geostrofiske vinden i havområdene nær Island avtatt, og økt ved norskekysten og nær Jan Mayen. Det samme gjelder også maksimumsverdiene.
Langs norskekysten har det i den samme 40-årsperioden blitt oftere geostrofisk vind med pålandskomponent i Vest-Norge og i Nordland vinterstid, og på Sørlandskysten kommer vinden langt hyppigere fra sørvestlig retning. Den midlere geostrofiske vinden langs hele kysten har også økt, spesielt vinterstid. Unntaket er april og mai. Den fremherskende vindretningen med vind langs kysten med kyst til venstre inntreffer tidligere om våren for store deler av kysten Lindesnes til Øst-Finnmark i slutten av perioden sammenlignet med i begynnelsen.
Innhold: webeditor@gfi.uib.no Teknisk: webmaster@gfi.uib.no
© GFI 13:21 14.06.2000