Sammendrag
Strømmer langs sokkelskråningen ved Ormen Lange-feltet, Storegga
Hovedfagsoppgave i Oseanografi, 2003
Kandidat: Elisabeth Engum, Veileder: Gunnar Furnes
Geofysisk Institutt, UiB

Hele oppgaven finnes på http://www.ub.uib.no/elpub/2003/h/406001/Hovedoppgave.pdf


Ormen Lange er Norges nest største gassfelt og ligger på 800 til 1100 meters
dype utenfor kysten av Møre og Romsdal. Feltet ligger i kjernen av
Storegga-raset, som etterlot en bratt vegg nær sokkelkanten og svært ulendt
topografi langs bunnen. Rørledningene som skal føre gassen opp langs
skråningen vil måtte legges langs bunnen der store deler av dem vil flyte et
par meter over bunnen, noe som gjør detaljert kunnskap om strømforholdene i
området viktig. I denne hovedoppgaven er det sett på to ulike prosesser som
kan ha betydning for strømforholdene langs sokkelskråningen ved Ormen
Lange-feltet, Storegga. I begge disse studiene er det benyttet en numerisk
havmodell (Bergen Ocean Model) for beregningene. Modellen er oppløst ved
sigma-koordinater i vertikalen og et forskjøvet endelig differanse gitter i
det horisontale plan.

I den første delen av oppgaven studeres opp- og nedskyllinger langs skråningen
som følge av en oppstuet/nedpresset nedre pyknoklin. Modellen er satt opp i
to dimensjoner med en idealisert sokkelskråning. En trappeformet perturbasjon
på pyknoklinen representerer den oppstuede/nedpressede pyknoklinen. Denne
slippes fri og forplanter seg som en indre bølge mot skråningen. En rekke
simuleringer er utført med modelloppsettet, der tetthetsdifferansen over
pyknoklinen samt lengden og høyden på perturbasjonen er variert. Resultatene
fra simuleringene gir hastigheter i samme størrelse som observerte
hastigheter ved Ormen Lange-feltet. Forklaringsmekanismen for utslaget av den
nedre pyknoklinen antas å være atmosfæriske trykksystemer på stor skala.

Målsetningen for den andre delen av oppgaven er å studere ulike effekter av en
oscillerende jet langs sokkelskråningen i det aktuelle området. Den
tredimenjonale modellen er drevet med en oscillerende jet ved sokkelkanten.
Denne er satt på ved en åpen rand i modellen. Styrken og plasseringen av
jeten er valgt slik at de er sammenlignbare med observasjoner. Initielt er
tetthetssjiktningen beregnet fra klimatologiske data for temperatur og
salinitet.
Flere simuleringer er utført med modellen, der jetens svingefrekvens er
variert fra subinertiell via inertiell til halvdaglige tidevannsfrekvenser.
Fokuset i denne delen av oppgaven er å presentere resultatene fra disse
simuleringene som inkluderer virveldannelse, topografisk styring og en
separasjon av strømsystemene.